Vinterkolleksjonen 2018 - Inspirasjonen

I noen kolleksjoner vil jeg fortelle mer enn i andre. Høsten 2018 hadde jeg en god del på hjertet. Jeg var tro mot meg selv og mine klassikere, men håpet jeg kunne overraske også. I dette første kapittelet om kolleksjonens tilblivelse, så starter jeg med begynnelsen:

Hvor kommer ideene fra?

Dette er et spørsmål jeg ofte får og er alltid like vanskelig å svare på. For de kommer bare, og de beste kommer uten at du anstrenger deg særlig for å finne dem. Og det er nettopp det å ikke anstrenge seg som er det vanskeligste. Her er historien om høstens inspirasjon.

I slutten av juni 2017 reiste jeg til Bilbao med mamma en liten weekend. Hun ville gjerne besøke Guggenheim museet som ligger der, og jeg var utvalgt følgesvenn. Selv om reisefoten var overmettet og inspirasjonsboksen proppfull av uprosseserte inntrykk fra vårens 2 måneders opphold i New York, så ble det meget overraskende denne turen som satte sitt store preg på årets høstkolleksjon. 

Turen begynte som turer flest, fly, hotell, mat, titte på folk, titte på gamle hus og spise lokal tapas, her kalt pintxos. Alt dette ble gjort unna som en oppladning til selve godbiten, Guggenheim Museet.

Selve museet er en stor, buktende og titankledd sak som åpnet i 1997 og er laget av arkitekten Frank O. Gehry. Det ligger rett ved elven Nervion og det er en opplevelse bare å gå rundt det og se det fra alle kanter. 

På hvert vårt vis var vi interesserte i museets innhold, mamma og jeg. Mamma som billedkunstner og jeg som designer. Fysisk er vi på samme sted, men i hodet er vi i helt forskjellige dimensjoner. Vel inne glemte vi litt hverandre og koklet rundt i våre egne tanker. 

Det første og største verket du kommer til er Richard Serras «Matter of Time». Det er store vegger av stål som er bøyd i forskjellige former og heller både innover og utover. Veggene står oppreist uten hjelp eller støtte av noe annet enn sitt eget balansepunkt. De er satt slik at publikum kan gå imellom lagene, en opplevelse i seg selv:

“The last two pieces of this sculpture are created from sections of toruses (smultringform) and spheres (perfectly round object) that produce different effects on the movement and perception of the viewer. These are unexpectedly transformed as the visitor walks through and around them, creating an unforgettable, dizzying feeling of space in motion. “

Å gå runt og rundt i en spiral av gedigne stålvegger som synes å skulle tippe over, det ble man helt riktig litt svimmel av. For egen del følte jeg meg fanget av de massive veggene som som lagde trangere og trangere ganger å gå i, og man føler seg veldig liten. Opplevelsen var helt i tråd med kunstnerens intensjoner:

“Serra often constructs site-specific installations, frequently on a scale that dwarfs the observer. His site-specific works challenge viewers’ perception of their bodies in relation to interior spaces and landscapes, and his work often encourages movement in and around his sculptures.”

Å gjøre publikum små... Å utfordre publikums oppfattelse av deres kropper i forhold til de lukkede rommene kunstverket skaper og det åpne landskapet rundt. 

Samtidig hadde de store veggene interessante overflater og farger. Overflater preget av ytre på virkning over tid:

“The weathering steel he uses takes about 8–10 years to develop its characteristic dark, even patina of rust. The color shifts gradually from grey to orange,until it sets in dark brown color when the oxidation process finishes. When fully oxidized the color will remain relatively stable over the piece's life.”

And, yes, to walk amongst steel walls that seems to be falling down at you makes you feel really small, dizzy and adds a bit of horror to the walk. The experience was exactly as the artist had intended.

“Serra often constructs site-specific installations, frequently on a scale that dwarfs the observer. His site-specific works challenge viewers’ perception of their bodies in relation to interior spaces and landscapes, and his work often encourages movement in and around his sculptures.”

At the same time, the big walls had interesting surfaces and colors. Surfaces marked by external influences over time.

“The weathering steel he uses takes about 8–10 years to develop its characteristic dark, even patina of rust. The color shifts gradually from grey to orange, until it sets in dark brown color when the oxidation process finishes. When fully oxidized the color will remain relatively stable over the piece's life.”

Og det er her den nye kolleksjonens frø blir sådd.

Mest åpenbart var at stålets farger inneholdt mine egne yndlingsfarger. Stålgrå/blå mot oransje til mørk og dyp brun. Det var interessant at ikke alle fargene ikke var der på en gang, men de trengte tid for å bli til. Og de trengte hverandre for å bli den de var. Brun kunne ikke bli brun uten at rust var der først feks. Alle til sin tid.

Etter det kom verkenes hovedtittel «The Matter of Time» som peker på to ting.  Først «Betydningen og viktigheten av tid» som en nødvendig modningsprosess. Som utøvende designer på mitt 21 år, så har jeg ofte følt at min tid er over. Ikke på bakgrunn av hva jeg leverer sesong for sesong, men bare for at jeg har vært her for lenge. Allikevel føler jeg all den tiden som har gått har gitt meg verdifull kunnskap og erfaring, slik at jeg blir bedre år for år.

Den andre tingen tittelen peker på, «Tidens Materie», er den forbedring gjort i stålet slik at det skal tåle ytre påvirkning bedre (weathering steel). Bare tiden kan avdekke om denne soliditeten finnes.

Så dette verket forteller at tid er bra. Tid gir mer dybde og større utholdenhet. Ikke unike tanker dette, men det stimler på med litt av hvert mens jeg føler på svimmel og trangheten og knipser bilder av svinger og buer og overflater.

Her er et nærbilde av den ene veggen:

Så mens jeg går der og tenker på tid, alder at man er stor og liten og sånt og tenker dette er fine farger og fint mønster, så knipser mamma dette bildet av meg:

Jeg måtte le litt. Den sorte dama med streng knute i nakken som tenker store og små tanker mens hun tar bilde av noe som der inne ser grått og blått ut. Der står hun i et hav av farge og er en form i formen. Så her har dere bilde av hvor ideen kom ifra.

Disse er to av tre bilder som la grunnlaget for printet i årets høstkolleksjon.

Etter at vi hadde vandret rundt i museet en god stund, så gikk vi ut og for første gang så jeg en tåkeskulptur. Over et basseng som lå langs deler av museumsveggen så det ut som en sky hadde falt ned. Eller var det tåke som steg opp? Titanplatene som dekket museets vegger speilet tåken og plutselig var alt bare lyse grå mer og mindre diffuse linjer akkurat som verden var i oppløsning. Og så ble tåken borte like overraskende som den hadde kommet. Dette var japanske Fujiko Nakayas kjente tåkeskulptur Fog Sculpture #08025 (F.O.G). (F.O.G her som referanse til arkitekten Frank O Ghery. Litt kult da)

Med denne siste opplevelsen falt rammene til kolleksjonen på plass.

Tåken pakker alt stille inn, tåken både dekker og avdekker. Det er som tåken fjerner tiden når den dekker museets konturer. Samtidig er tiden så tilstede siden tåken forsvinner like fort som den kom. Evighet og øyeblikk.

Inni tåken er museet med de store, majestetiske og selvbærende veggene hvor tiden er med deg. Og inni dette, arbeideren, som en liten maur med dårlig tid.  

Disse tre bildene er byggesteinene for kolleksjonen. Jeg har kalt de tre bildene Misty – tåken, Erosion – forvitring og The Worker – arbeideren. 

I neste blogg forteller jeg om stegene videre fra bilde til print til skisser og materialer.

Alle bilder er tatt av Eli og Mette Møller.