Vårkolleksjonen 2017 - Cover me

Perfekt til vårens kommende jeans må jo være en god stabel med håndstrikk. (Vi snakker tross alt om sommeren i Norge ;). Kolleksjonen er i tråd med forvårens tilbakelente holdning. Uanstrengt, uhøytidelig, men varm på mange måter. Alle produktene er laget i Sarajevo.

Modellene denne gangen er helt vanlige jenter. Noen er venninner av oss som jobber her og noen kjente vi ikke i det hele tatt før opptaksdagen. Jeg ville vise hvor fin hver enkelt er i seg selv og hvordan klærne mine kan passe mange forskjellige jenter. De fleste av dere er veldig opptatte av tallet på merkelappen, og glemmer ofte å se på hvor fine dere er i dere selv,- uten tall. Den minste av jentene er 153 cm høy og den høyeste er 178 cm. Størrelsen varierer mellom 36 og 42. Sminken er naturlig, men fotovennlig. Ingen er strukket eller retusjert ut av virkeligheten. Dere møter dem første gang her, men følger dere med, så vil dere treffe på dem flere ganger i løpet av våren.

Jeg har tidligere fortalt om dette håndstrikkeprosjektet i Sarajevo jeg ble invitert med på høsten 2013. Kort oppsummert:

Våren 2013 fikk jeg en spennende invitasjon av den norske ambassaden i Sarajevo. De ville, sammen med Det Norske Handelsdepartement, gjerne gjennomføre et prosjekt med en utvalgt gruppe norske klesdesignere som kunne være interessert i å legge ut noe av sin produksjon til Sarajevo og Bosnia-Hercegovina.

Det finnes gode tradisjoner for håndarbeid i Bosnia-Hercegovina, inkludert strikking, broderi, hekling og søm. Ambassaden hadde et godt samarbeid med en lokal organisasjon, NGO Udruzene, som engasjerte kvinner for produksjon av håndstrikk. Bosnia-Hercegovina har i dag flere sosiale utfordringer etter en opprivende og blodig krig på 90-tallet. Det er høy arbeidsledighet i landet, og å strikke er en fin måte for hjemmeværende å tjene penger på. Det er et fleksibelt arbeid som lett kan tilpasses jobben med å ta vare på en familie.

På bildet under sitter Silpu med "Cover me" genserene i både Grey og Putty. På føttene har hun "Step by step" sokkene i fargen Putty. Olabuksene kommer i miden av februar.

Da vi kom på besøk i september 2013 fikk vi innblikk i strikkerenes hverdag, hvor de bodde, jobbet og hva de hadde opplevd under krigen. Det ble sterke møter og inntrykk for oss blåøyde og bortskjemte nordmenn, men det var godt å treffe hverandre over faget. De var gode strikkere, og vi hadde ideene. Vi kunne faktisk gi dem en jobb.

Allerede november 2013 hadde jeg de første produktene på plass i butikkene mine. Jeg var fornøyd med å ha kommet fort og godt i gang og produktene ble godt mottatt.

I April 2014 ble gjengen med designere invitert ned til et oppfølgingsmøte til glede for alle. Nye prosjekter og modeller ble diskutert og det var helt tydelig at begge sider inspirerte hverandre. En av strikkerene kunne fortelle hun hadde kjøpt ny sykkel til datteren sin for pengene hun hadde tjent på å strikke. En annen fortalte hun forsørget hele familien sin (datter med mann og deres to små barn) på strikkeoppdrag hun fikk gjennom Udruzene. I en bransje som er så opptatt av overflate og flyktige trender var det godt å føle det så direkte at man gjør en forskjell.

Vårens kolleksjon er min 3 hos Udruzene. Vi har blitt godt kjent med hverandres arbeidsform, og barnesykdommene er et tilbakelagt stadie.

På bildet under har Anne på seg "Cover me" genser i fargen Putty og "013 Big striped cotton shirt" i fargen Black stripes.

Eller? Det er aspekter ved det å designe som går utover form, farge og kvalitet. Veien til det ferdige produkt må være så effektiv og hensiktsmessig som mulig med de midler man har til rådighet.

Det var viktig at de første produktene jeg fikk produsert i Sarajevo var enkle og oppskriftene lette å forstå. Det er alltid misforståelser inntil man lærer hverandres metoder og vaner å kjenne. En snill start for begge parter. Enklere produkter åpner også for å gi arbeid til flere. Det skal ikke så mye strikkekunnskap til for å lage de enkleste tingene, det er heller ikke så mye å holde styr på med fellinger og liknende slik at man enkelt kan gå ut og inn av arbeidet. Jobber man hjemme og passer små barn kan det jo bli mange avbrytelser.

For de som har tøffe traumer fra krigen som forstyrrer konsentrasjonen, så er det fint med noe enkelt. Strikking er jo god terapi. Når de satt flere og strikket sammen, kunne de fortelle at de vanskeligeste historiene kom lettere fram. Galgenhumoren var tydelig til stede da damene lattermildt fortalte at lokalet de møttes i for å strikke ble kalt «Torturkammeret».

På bildet under har Ann-Carin har på seg "Cover me" genser i fargen Grey og "013 Big stripes cotton shirt" i fargen Blue stripes. Buksene hun har på kommer i midten av februar.

På bildet under ser du sokkene "Step By Step" i fargen Putty. Modellen er bare 153 cm høy, så hun kan ha den verste, kuleste oppbretten på olabuksene sine. Skoene er fra Eytyes og kan fåes kjøpt i butikkene våre (ikke på nett).

På bildet under har Hanna til venstre på seg luen "Ahead" i fargen Putty, "Hold my hand" votter i fargen Grey og en olafrakk som kommer i slutten av februar. Kine til høyre har på seg luen "Ahead" i fargen Grey, "Hold my hand" votter i fargen Putty og en trench som kommer i slutten av februar. 

Kommentarer jeg tidvis får fra kunder i butikken på disse produktene er: «- Dette kan jeg strikke selv» «- Denne er jo veldig enkel» «- Denne kan jeg få bestemor til å strikke for meg». Og ja, det er helt riktig. Om du eller noen andre kan strikke, så klarer dette helt fint å strikke disse produktene selv. Det er ingen heksekunst og jeg prøver ikke å få det til å se sånn ut heller.

Det jeg prøver på er at min kunnskap og mitt nettverk kan hjelpe disse damene til å få en bedre hverdag, men min hjelpende hånd rekker ikke fram hvis ikke jeg legger til din.  

Foto: Mette Møller

Styling: Linda/ Pudder

Hår og sminke: Sara assistert av Charlotte/ Pudder